Står på kvinnekrava

Kampen for kvinnefrigjøring ligger i beinmargen til Stine Westrum, og hun er ikke i tvil om hvor trykket bør legges. — Når arbeidsplasser blir så helseskadelige at folk enten blir uføre eller må gå ned i stilling, så må vi gjøre noe med arbeidstida.

17.02.2023 av Madeleine Schultz
Sist oppdatert: 28.02.2023

Som koordinator for Kvinner på tvers og som fagforeningsleder for Helse, sosial og velferd Oslo, står Stine Westrum godt planta med et bein i fagbevegelsen og det andre i kvinnebevegelsen. Hun er spesielt utålmodig på vegne av det sistnevnte.

– Vi har 87 prosent av lønna, så vi har en lang vei å gå. Likevel er det liksom alltid noe annet som er viktigere enn de såkalte kvinnekrava. 

Nettopp det, det eksplisitte kvinnefokuset, er også en av grunnene til at Kvinner på tvers ble etablert for 30 år siden i år. Prosjektet er et samarbeid mellom fagforeninger, kvinneorganisasjoner og andre interesseorganisasjoner, og fokuserer først og fremst på en landsdekkende konferanse. 

Arbeidet må skje nedenfra

Yrkesmessig har Stine bakgrunn fra en kommunal ruspoliklinikk i Oslo, og det var også sånn hun først kom inn i arbeidet som tillitsvalgt. Hun har vært leder for Helse, sosial og velferd i Fagforbundet Oslo siden 2018. Før det var hun nestleder. Tillitsvalgt har hun vært på ulike nivåer siden 2007. Dermed har hun nå hatt noen år til å gjøre seg opp en del tanker om arbeidet. 

– Dette arbeidet må skjer nedenfra, og det må henge sammen med det faget man gjør på jobb. Hvis vi bare blir sånne juss-folk som kommer løpende etter folk og slår dem i hodet med rettigheter, så funker det ikke. 

Savner et tydeligere kvinnefokus

Hele veien har Stine hatt med seg arbeidet for likestilling, og spesielt mener hun at det å legge til rette for en bedre arbeidshverdag er noe av det mest sentrale i dette arbeidet. 

– Jeg tenker at det med å redusere arbeidstida er et viktig kvinne- og familiekrav. Og det igjen henger også sammen med behovet for hele og faste stillinger. Når arbeidsplasser blir så helseskadelige at folk enten blir uføre eller må gå ned i stilling, så må vi gjøre noe med arbeidstida. 

Hun synes at Fagforbundet kan bli enda tydeligere når det kommer til det kvinnelige avtrykket i organisasjonen. 

– Jeg tenker at vi fortsatt har et stykke å gå for å være representative for medlemsmassen. Bestemmelsene i vedtektene er at vi skal være minst 40 prosent av det ene eller andre kjønnet, men vi er jo 80 prosent kvinner som er medlemmer i Fagforbundet! Så jeg synes den fordelingen er for tam.